Enkelt og samtidig komplisert
Vi mennesker er så enkle, men samtidig så kompliserte. Akkurat som med livet i sin helhet. Man tenker for mye, gjør ting vanskeligere enn nødvendig og skaper ting som ikke trenger å være. Men hvorfor?
Kan det ha noe med vår natur å gjøre?
Min påstad er ja. Vår natur definerer hvem vi er og farger vår personlighet, våre holdninger og handlinger.
På godt som vondt. Jeg er en tenker og grubler mye for tiden. Foreløbig vil jeg ikke gå inn på hva, fordi dette er en prosess som krever mye tenking, lesning og læring. Men den sliter, den er unødvendig komplisert og samtidig enkel. En god venn sa at mens man går så blir veien til.
Jeg som var skråsikker på at man hadde funnet den rette vei, men så dukker det opp en sidevei. Ikke en blindvei, snarvei eller farlig vei, men altså en vei og man tenker plutselig: men var det ikke denne jeg skulle ha tatt i utgangspunktet? Eller?
Det enkleste er ofte det beste. Rema 1000 sier så i sin reklame og har i åresvis solgt godt. Men også de er kompliserte samtidig som man har et enkelt og nesten genialt konsept. Er ikke det der rart? For min del så må jeg si det ja. Rare ting oppstår og det jeg har sett for meg at var så komplisert, var ikke det allikevel.
Nå undres jeg på om noe èr komplisert eller enkelt. I seg litt gåtefullt, akkurat slikt livet er.
Kanskje man skal enkeltheten i ting mens man venter og skulle ønske at den av-på knappen som Kitty har, iblant kunne vært ens egen. Men som en god venn påpekte: hvem skulle slått meg på igjen? Jeg spøkte med at det kunne Kitty gjøre. Men ikke-levende ting kan ei gjøre slik nytte.
Derfor må man komme seg igjennom livet i kompliserte som ukompliserte øyeblikk. Fordi: livet går opp, men aldri helt til topps og ned, men aldri helt til grunne.
Publisert 25.04.2012, 21:00
Oppdatert 04.05.2012, 00:10
